Lussekatter som holder djevelen unna

Luci­afeirin­gen gikk villere for seg før, nå har vi bare luci­ato­get og noen trøtte safran­boller igjen.

Når det er Luci­atog 13. desem­ber, kler bar­na seg i hvite kjortler og med lys i pros­esjon for å minnes den katolske hel­ge­nen Lucia fra Sir­a­cusa på Sicil­ia. Hun led mar­tyrdø­den for sin kristne tro. Feirin­gen er et sam­men­su­ri­um av ulike tradis­jon­er og kris­ten overtagelse av vår hedenske mark­er­ing av vin­ter­solverv. Man tror selve toget stam­mer fra tyske tradis­jon­er der en hvitk­ledd jente del­er ut gaver.

Selv bak­sten som hør­er til, Lussekat­tene, har ingent­ing med hel­ge­nen å gjøre. Ikke san­gen heller!

[ Hopp over, gå til opp­skriften ]

Boller fra Tyskland og Sverige

En teori er at tyskerne på 1600-tal­let beg­y­nte å bake boller og farge dem med safran for å skremme djeve­len (Lucifer) unna bar­na. Djeve­len (i form av en katt) ga jul­ing til slemme barn mens en kris­tusskikkelse delte ut boller til de snille bar­na. Bak­sten het tidligere også döfvel­skatt (djevelkatt) i Sverige.

Den mod­erne S‑fasongen lign­er jo ikke en katt, men et halvt solko­rs, og en annen fork­lar­ing til bak­sten er at i Sverige på 1300-tal­let bak­te man boller med safran (og ikke bare til Lucia). Bol­lene hadde da en buet form. I dag er det fritt fram for fasonger på lussekat­tene, selv om mange lager dem i en slags 8‑tallsform:

Sangen er ikke om Lucia

San­ta Lucia ble skrevet i Napoli 1852, og tek­sten er over­satt fra sven­sk til norsk. Men orig­i­nalen er en vise der tek­sten hyl­let den vakre kys­ten i dis­trik­tet Bor­go San­ta Lucia og fris­tet med en roman­tisk båt­tur. For at san­gen skulle passe den religiøse Luci­afeirin­gen, ble tek­sten skrevet om på 1920-tal­let. Svenskene har tre ulike tek­ster til san­gen (ingen lign­er innhold­et i orig­i­nalen), og den norske er basert på svenskenes Nat­ten går tun­ga fjät av Rosén.

Full fest i Sverige

I Sverige hadde man livlige feiringer i Små­land, «der både sylte og bren­nevin ble fortært», og Lussekyr var med på gildet med lysekro­ner mel­lom hornene. Noen av dyra ble lei­et en hel mil med lyskro­nen bren­nende på hodet. Det var også ablegøy­er med å kle seg ut, syn­ge lus­se­vis­er og spille. Særlig ung­dom­mer kled­de seg ut og gikk rundt til går­dene i håp om litt bren­nvin og mat. Folk hadde det rik­tig fes­tlig inntil de religiøse vekkelsene dømte slik feir­ing for upassende.

Lussefrokost

I Vest-Sverige spiste man tre frokoster (!) og man danset rundt med Lusse­bru­den, en halm­dukke eller en per­son dekket av halm. På større gårder på 1800-tal­let kom unge kvin­ner, utk­ledd som engel og med lyskrans i håret, og serverte her­skapet lusse­frokost før soloppgang.

Noe lig­nende er også omtalt i Norge, der eld­ste dat­teren på går­den kled­de seg ut som Lucia. Hun gikk ut på tunet og signet går­den, fjøs og stall mens hun sang: «Intet være bange – Lussinotte lange», før hun gikk inn i storstuen der alle var sam­let til Lussefrokost.

Dyra fikk en Lussebit

På går­dene skremte man bar­na med at vet­ten «Lus­si kom­mer og tar dem» hvis de ikke var snille. Men hvis Lus­si kom­mer og synes det er rent og fint i huset, van­ket det god­sak­er i bar­nas sokkene ved peisen. For å verne buskap mot onde mak­ter ga man dyra en lussebit, noe ekstra godt.

Lussinatt og Langnótt

«Natt til 13. desem­ber er den leng­ste — og farlig­ste – i hele året». Nat­ten er full av overtro, som at dyrene kan snakke med hveran­dre: De klaget sin nød og utålmodighet til hveran­dre over at nat­ta var så lang. Men natt til den 13. er ikke årets leng­ste, det er der­i­mot vin­ter­solverv som fall­er på 21. eller 22. desember!

Vi har feiret langnótt, kvelden før solvervet, lenge før Lucia led mar­tyrdø­den. Vi påkalte lyset, våre forfe­dres ånder (lysal­vene) ved å iføre oss lyse kjortler og bære lys, skriv­er Odel­sar­ven. Den siste nat­ten før solvervet var en fest, men på tusen­tal­let ble det strengt for­budt å markere Langnótt.

Kris­ten­dom­men brak­te med seg en ny tid­sreg­n­ing, der vin­ter­solverv falt på 13. desem­ber. Da pas­set det fint å trå til med Luci­afeir­ing for å utradere hedenske skikker og feiringer, og vi får et sam­men­su­ri­um av vin­ter­solverv og Lucia.

Myter om natten til 13. desember

Det het seg at alt av jule­bakst må være fer­dig ved Lussi­natt, huset må være rengjort og garn spun­net. Å bake eller brygge øl måtte du ikke gjøre denne nat­ten. Alt arbeid på åkeren må være klart. Slurv­er man med noe av dette, kom­mer vet­ten Lus­si og straf­fer den som ikke respek­ter­er mør­kets krefter, og kan finne på å øde­legge pipa, skriv­er Brød & Korn. Lus­si kom også med et ridende følge som skremte folk, red over hus­tak­ene og raste ned pipa.

Fortellin­gen om vet­ten Lus­si hang med inn i mod­erne tid, der det flere sted­er i Sverige var arbei­ds­for­bud på Luci­ada­gen og Lucianat­ten: «Hvis det var en kvern igang i van­nver­ket, kom det en liten gubbe om nat­ten. Da gikk alltid noe i stykker».

Mørketiden

Lussi­natt eller Lus­si lang­natt, Lusse lång­natt på sven­sk, «mark­er­er starten på vin­teren og mør­ke­ti­den». Fra nå av er troll­pakk, gjen­ferd og andre over­naturlige vesen­er ute i mør­ket. Selv om nat­ten fort­satt ikke er årets leng­ste. Og for å være tydelig: Du trenger antagelig ikke stresse med jule­for­bere­delsene til 13. desem­ber, du har tid på deg fram til vintersolverv.

Kilder: Lusse Lång­natt fra Magisk jul (2019), Luci­afi­ran­det i den småländ­s­ka bon­dekul­turen, Röt­ter: Lusse­bru­dar, stjärn­gos­sar och tom­tar, Mat­prat: Lucia, Jule­bo­ka: Hånd­bok for alle hjem av Røn­naug Strand (1949), Odel­sar­ven, SNL: Vin­ter­solverv